Dersom vi skal tro ryktene, er Ed Woodward skeptisk til å sparke Jose Mourinho til tross for Manchester Uniteds svake sesonginnledning…

Saken fortsetter under annonsen

Og det er i sannhet underlig, tatt i betraktning hvilken desperat situasjon klubben befinner seg i allerede. For ikke å snakke om hvilke mulige erstattere som er tilgjengelige, i tillegg til at det er rikelig med tid for en ny trener til å snu skuta.

Tapet for West Ham var Uniteds tredje i Premier League-sammenheng i løpet av syv kamper (3-1-3). Nederlaget kom samme uke som Ligacup-exiten for Derby hjemme på Old Trafford.

Det er åpenbart at Mourinho har mistet støtten fra en rekke spillere, og portugiserens taktiske disposisjoner blir stadig mer pussige. I Joses tredje sesong i jobben har han fremdeles til gode å finne en formasjon som fungerer. Ei heller har Mourinho en klar førsteellever. Når vi tar i betraktning at en ung trener som Frank Lampard har kommet inn dørene på Pride Park og skapt en klar identitet, eller hvordan Maurizio Sarri har fått Chelsea til å spille slik hans gamle Napoli-mannskap gjorde, blir Mourinhos arbeid ytterligere elendig.

Det finnes ikke flyt, sammenheng eller plan for angrepsspillet. Mourinho har alltid lagt vekt på å organisere et bunnsolid forsvar, og samtidig la angriperne improvisere når de ikke selv er opptatt med defensive oppgaver. I moderne fotball, hvor de fleste av klodens topptrenere er offensive av natur og ikke tror angrepsspillet kommer av seg selv, fremstår Mourinhos metoder utdaterte.

Han må gå. Manchester Uniteds seneste forestillinger, og Mourinhos andre opphold i Chelsea, forteller oss at han ikke har den fjerneste idé om hvordan han skal få United ut av hengemyra. Idéen om at laget plutselig skal få det til å stemme er ren ønsketenkning fra Woodwards side – en herremann som utvilsomt angrer på at han forlenget Mourinhos kontrakt så sent som i 2017.

Dersom det ikke hadde vært andre tilgjengelige erstattere ville det kanskje vært fornuftig å la Mourinho styre videre, før man forsøkte å hente Mauricio Pochettino eller Massiliano Allegri.

Men, det er to fremragende kandidater uten fast arbeid – en duo som har erfaring fra å rydde i Mourinhos rot. Zinedine Zidane har riktignok ikke en direkte etterfølger i Real Madrid, men det var kun måneder mellom Mourinhos avgang og franskmannens inntreden (og derimellom hadde vi Rafael Benitez). I løpet av fire måneder etter ansettelsen hadde Zidane vunnet Champions League.

Så har vi Antonio Conte. Italieneren arvet et Chelsea-lag som hadde gjort mytteri, og ledet dem like fullt til Premier League-tittelen den påfølgende sesongen. Begge alternativene ville hevet United betraktelig, og ikke minst kunne det løst problemet Paul Pogba. Som VM-vinnende midtbanespiller skulle man tro at Zidane er i stand til å få fart på landsmannen Pogba. Conte var på sin side Pogbas trener i Juventus.

Det finnes et argument som handler om at det er verdt å smøre seg med tålmodighet. Det er en stor risiko forbundet med en slik tilnærming. Venter man til mai, står Manchester United etter alle solemerker uten Champions League-spill. Muligens uten europacup-billetter overhodet. Og da blir det plutselig vanskeligere å lokke en topptrener, kjøpe stjerner og beholde gode spillere.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here